Hvorfor det lønner seg å ansette fremfor å automatisere i Brasil

I Norge er instinktet klart: krever noe mye papirarbeid og godkjenninger for en enkel jobb, så automatiserer vi det bort. Den logikken holder ikke i Brasil. Hvert papir er i realiteten en liten jobb noen skal gjøre, og det er ofte dyrere å automatisere prosessen enn å la en person gjøre den fast. Det høres unødvendig komplisert ut fra et norsk ståsted, men det følger sin egen økonomiske logikk.

Konsekvensen er at organisasjonen din i Brasil fort blir større enn den tilsvarende norske virksomheten, fordi de ulike papirene, rapportene og dokumentene som kreves, lages av ulike personer med ulike roller. Dette er en av grunnene til at overheadnivået i Brasil ofte fremstår som undervurdert helt fra start. Det er ikke fordi noen har regnet feil, men fordi utgangspunktet for hvor mange folk som trengs, er et annet enn i Norge.

Det gjør også valget av rådgivere viktigere enn mange forventer. Å velge riktig regnskapsfører er ikke en detalj, det bør gjøres etter anbefaling og helst med en uavhengig vurdering før man går videre. Det samme gjelder skatt: å ha full kontroll på skattesituasjonen fra dag én er noe av det viktigste du kan prioritere, gitt hvor mange lag av regelverk og dokumentasjon som er involvert.

På innkjøpssiden er bildet like krevende. Det finnes et begrenset nettverk av lokale leverandører som kan levere subsea-produkter med den kvaliteten en operasjon er avhengig av. Konsekvensen er at driften i praksis er avhengig av import fra utenlandske leverandører for å opprettholde kvaliteten.

Denne importen er dyr. Samlede avgifter og skatter ved import av utstyr til Brasil kommer fort opp mot 60 prosent av vareverdien, og legger du til frakt, agentavgifter, papirarbeid og lokal transport, ender totalkostnaden ofte rundt det dobbelte av det samme utstyret ville kostet utenfor Brasil.

Det finnes en formell vei til å redusere denne kostnaden, gjennom det brasilianske REPETRO-regelverket, men den er knyttet til å ha en direkte kontrakt med en operatør som Petrobras. Å komme dit er i seg selv en høy terskel, og noe de færreste norske SMB-er har fra dag én i Brasil. Riktig utgangspunkt for planlegging er derfor å regne med full importkostnad, og heller se en eventuell lettelse senere som en oppside, ikke som en forutsetning.

Det finnes også en mellomvei. Utstyr som blir med om bord på et fartøy som seiler inn i Brasil under sluttkundens Petrobras-kontrakt, kan komme inn under REPETRO for hele kontraktsperioden, uten at man selv trenger en egen E&P-kontrakt. Det samme selskapet kan i tillegg importere enkeltsendinger under REPETRO så lenge kontrakten løper, men da må man selv ta ansvar for transport og papirarbeid. Begge veiene krever at utstyret eksporteres ut igjen når perioden er over, så det er ingen snarvei til å beholde det i landet for godt.

På lengre sikt er det åpenbart en fordel å flytte mer av innkjøpene over til lokale leverandører. Men det er helt avhengig av at man faktisk finner leverandører som kan levere kvaliteten som kreves, og det tar tid og systematisk arbeid å avdekke hvem det er.

Overhead, skatt og importkostnader er tre av områdene der det reelle kostnadsbildet i Brasil skiller seg mest fra det man er vant til hjemmefra, og det er nettopp dette bildet vi bidrar til å kartlegge før kapitalen er bundet opp, ikke etter.